BLÅE FJELL av Sigve Lauvaas * Side 16-31 (Bok 23-2012)

Side 16-31

SNØ

Stille puster snøen.

La oss hvile litt i dag.

Tulipanløken hviler

Som en knyttet hånd

Og venter på ditt hjerte.

Snøen holder jorden ren

Når dagen kommer,

Og forteller verden

Om mange knopper, smil

Som venter å bli født.

Snøen er vårt uvisnelige håp

Når huset raset

Og himmelen står i brann.

Snøen er et pust av vår

I engledrakt.

HVILE

Det året jeg gikk i dekning

Stod sengen og ventet,

Og lyngen kimte i kor

Om en annen tid.

Å hvile i fred er å ta imot

Middagsmat fra en solblå himmel,

Og kjenne varmen av rosebusken

Som brenner og taler

Som mennesker på veien.

Vi hviler i landskapet, og drømmer

Om regnet som kommer,

Og svimlende trær i månelyset.

Og markene blir grønne, og

Åkrene modnes, og fuglen flyr

Til varmere land.

Da må jeg hvile, og bøye mitt hode.

Og stillheten åpner sin dør

Til det himmelske hjem.

17

ANSIKTER

Jorden åpner seg,

Og et tre stiger mot solen

Med lauv og frø.

Og kronen er tung av lys,

Men fuglene bygger

I en skulder av faste greiner,

Der utsikten er god.

La oss lete i hverandres øyner

Etter barndommen.

Vi ville også fly som fuglene

Og finne lykken i et tre.

Vi ser ansikter med navn

Som slamrer med dørene,

Og løfter seg opp

Med merket panne.

Deres øyner smiler som barn

Og gir oss et møte av vår.

Det er lenge siden

Vi fant hverandres hender.

Våre sinn er i blodet,

Mens vinden stryker i håret

Og forteller om alder og år

Som kommer med brede vinger.

Treet vokser med greiner

Som sørger for barndommens hus,

Og nye folk på plattformen.

Den som favner høstens frukt

Får lønn som varer.

Alle ansikter roper i lengsel

Etter forvandlingens time.

I det blå fjellet er mange rom

Med hemmelige dører

Som plutselig springer opp

Mens vinden stryker gjennom oss.

Her er en vrimmel av liv,

Som en maurtue med undring

Over skaperverket.

18

GRØNT

Grønt inne, grønt ute,

Grønt på fjorden.

Stillhet under blå himmel.

Du drømmer om en fredfull strand,

Om en dyp skjønnhet.

Du ror på havet med din elskede,

Og havet blir grønt,

Og du gjenkjenner bølgene.

Det kan bli storm.

Grønne trær, grønne skyer i vannet.

En klar brønn, en oase i fjellet,

Der sauene beiter.

SKOG

Den grønne skogen har et språk

Som en livlig by

Med pene mennesker

Som forelsker seg i blomster.

Og kirketårn skyter i været

Midt i skogen,

Og de pene menneskene plukker blomster

Til å ha i en vase.

Hvite blomster i en skog

Forteller om vår.

Og tiden er inne for en grønn sommer

Med sol og bær i ballongen.

Skogen var et frø, så ble det et lite tre

Med greiner som løftet seg

Høyere for hver dag, til en krone av gull.

I dag er skogen påkledd

Og ferdig for en ny oppvisning

For de pene menneskene

Som plukker blomster i skogen

Og løfter kjærligheten frem i lyset.

19  

ORD

Ordene ligger spredd på marken.

Steiner blir rullet i avgrunnen.

Fjell reiser seg mot fjell.

Men det er ord nok på stranden, og på stiene,

Så avgrunnen kan bli fylt til overmål,

Og fjellene kan juble.

Ordene er usynlige, og kommer langveis fra.

De kommer som stemmer og lys,

Inn i vårt hjerte og sinn.

Et blått fjell roper etter ord,

For det er alene, og kjenner lengsel

Etter nærhet og varme fra oss.

REN

La oss renvaske våre øyner,

Vårt hjerte og vår munn.

La oss gre håret med en vakker stemme,

Så ordene kan bølge i en vårlig knippe

Hvite tulipaner fra Klosterhagen.

La oss se etter de fremmede,

Og be om å vaske klærne deres,

Fortelle at de kan bade på stranden, som oss

Og bli en del av ringen.

Hvite vinger svever over landskapet

Og bretter ut sitt laken.

Vi blir omfavnet av krefter utenfra

Og kjenner ordene som mat for sjelen.

Og vi er renvasket for det nye livet.

  

20 

SPRÅK

Språket er så stort

At vi ikke klarer uttale dette ordet

Med egen kraft.

Språket er synlig i våre meninger

Og vårt tause håp.

Vi prøver å vinne språket

Ved å favne ordene som en flodhest.

Men språket er ingen blind materie,

Men åndelige melodier

Som kommer nær oss i stillheten

Som bilder og lys.

NYE KLÆR

Vi kler oss som fremmede,

Er rådville,

Og kjenner ikke veien.

Vi dekker huden for kulde og lys,

Så vi kan være for oss selv

I teltet, med puls fra venner

Og nattlige fugler som øver

Til den store vandringen.

Vi kler oss for å komme ett med været

Som stormer på fra alle himmelretninger

Som en barmhjertighetsgeneral

Som tar i oss, og løfter oss

Som små barn som tørster etter nærhet.

Vi er fremmede, og forgjengelige.

Vi trenger nye klær

For å komme til det store bryllupet,

Til det aller helligste,

Hvor vi er krokus mellom hvitveis og nellik.

Vi griper ordet. Leppene er renset,

Og vi står frem som kronblad og vinger

I ødemarken, der pilegrimene vandrer

Og søker ly for kulden i fjellhulene,

Der klærne er mer verdt enn mat.

21 

BILDE

Verden er et tårn.

Fjellene er blå.

Regnet faller til jorden,

Og sommeren glir bort.

Fuglene flyr omkring.

Hver morgen er de på terrassen.

Selv om skyene er som bly

Kommer fuglene til fastsatt tid.

Bak menneskenes ansikt

Kommer høsten med regn og storm

Over brunt landskap,

Der tårnet stiger opp.

Å gå i vinden gjør bare godt

Når en har gode klær.

Da kan jeg omfavne høsten

Som en venn og bror.

Jeg hører tromming på taket,

Og fuglene tier i skjul.

Kornet er berget for frosten,

Og bonden favner sitt gull.

DAGENE ER MØRKE

Mørket gir ingen innsikt for sjelen,

Eller visdom for hjertet.

Jeg beveger meg mot de blå fjell,

Og kjenner at dagene er mørke.

Det går mot kveld.

Jeg har lagt bak meg mange år,

Kreftene mine ligger igjen på veien,

Som spor etter levd liv.

Men hver ny dag er en lysning i skogen,

En tråd i veven, en maske i ullgenseren.

Ordene skaper bevissthet og lys.

Mørket får ikke makt over meg åpenlyst.

Men forandringen skjer i rommet,

Og selvbilde blir tydeligere

Når natten kommer og skjuler mine spor.

22

STILLE

Alt er stille.

Søk dine egne pulsslag.

La åndedragets rytme føre deg

Ut på dansegolvet, i vinden.

Stille overgir du deg i kjærlighet

Til rytmen i naturen.

Her kan du si navnet

Til den du er glad i.

Du hvisker noen ord

Fra dypet av ditt hjerte.

Så vandrer du stille fra tre til tre,

Fra fjell til fjell, som en evig pilegrim

Under månekransen.

STEMMER

Å snakke med seg selv

Kan fange en annen stemme

Som bærer manna til ditt hjerte.

Vi erfarer vi er fremmede,

Men finner vårt eget hjem til slutt.

Vi puster livsånden

Og kjenner at vi får nye krefter.

Bevar meg, legg meg på et mykt teppe,

Så jeg kan hvile, og lytte til din stemme.

En strøm av bølger presser meg mot fjellet

Som åpner sine dører, og taler.

Vår lengsel gir klarhet.

Tidens tegn gir oss håp.

Overalt hvor mennesker beveger seg

Høres stemmer i skaperverket.

Vi er blitt til av ordet som gav oss lyset.

Og menneskenes lys var i ordet

Som forløser oss, så vi kan lære språket,

Og forstå hvem vi er i livets pulsslag.

23  

STREIF

Streif av tanker i stillheten

Gjør meg varm av besvær.

Jeg ser de bygger ned kornåkrene,

Og legger asfalt på jorda

Der far min dyrka poteter.

Det er ikke farlig å tenke,

Men en kan bli litt brydd

Når en ser konsekvensene.

Kjøttgrytene gjør folk blinde,

Og de høye blokkene på Jæren

Gir god utsikt til hele verden.

Jeg kan ikke sove når sceneteppet faller

Og lyset treffer oss i døråpningen

Til en ny dag.

ETTERKOMMERE

En dag må etterkommerne fortelle

Sine egne barn:

Om havet som drev på land,

Om grensene som var åpne for alle vinder,

Om tryggheten som forsvant.

Noen ansikter kom inn i byen

Og besvarte våre hjerter med hat,

Og vi måtte låse dørene.

Freden bar en drøm.

Vi måtte søke til fjellet

Eller til fjerne avkroker

For å tenke på noe annet.

Etterkommerne vil tenke på utallige bølger

Med utro tjenere,

Og svarte skyer som strømmet over oss,

Til straff og advarsel.

Da lyset ble borte i skolen, ble folk blinde.

Og folk begynte å be om visdom. 

24 

BLOMSTER

Gud gleder seg over blomstene.

Derfor er de så vakre.

Blomstene kommer inn i stuene

Som kjærtegn.

Å drømme om blomster, betyr glede.

Jeg har mange blomster i hagen,

Og noen i stuen,

Men drømmer bare om høye trær.

Gud gleder seg nok over mangfoldet

Som holder hjulene i sving.

Men blomster lyser ekstra,

Og gir oss et glimt av Edens hage.

SOMMER

Jeg kjenner nærvær av solskinn.

Kanskje du også har kjent det gnisser mot huden

Når solstrålene ligger tett?

Solvarmen er som en kjærlig hånd

Som stryker mot huden.

Uten denne berøring ville vi snart dø ut,

Og ingen ville lete etter oss.

Sommerens hviskende tale griper oss,

Og fører oss tettere sammen.

Det er nærheten av lys som gir oss sommer.

Jeg går i skogen, i fjellet, og på viddene,

Med blomster på hver side

Som tente lykter.

Kanskje blomstene vil fortelle

At vi er venner.

SALT

Hvis saltet visner, dør kraften,

Og ingenting er igjen.

Den som har saltet i seg, har liv,

Og overflod av liv.

Saltet er lyset i verden.

Det er forløsningsordet som gir verden fred.

25

HVIS

Hvis menneskene forlater Skaperen,

Blir det ensomt på jorden.

Hvem kan da fylle oss med visdom,

Og hvor skal lyset komme fra?

En dag må vi kaste anker, og gå i land.

Hvis skaperen ikke tar imot,

Dør vi i fortvilelse.

Hvis himmelmørket legger seg tett,

Kan vi ikke se veien,

Og vi går oss vill, som fremmede

Uten språk.

DIKT

Alle dikt slutter med en tanke

Som hviler i ordet,

Eller flyr høyt i vinden.

Jeg har et dikt om vakre toner

Som forsvant i et flyttelass.

Selv vinterveier kan gi liv til et dikt.

Ord som slår røtter har et budskap om livet,

Om varme og kulde.

Jeg kan ikke løfte et dikt fra jorden

Uten å kjenne frukten. 

Det er mitt håp at alle dikt må ha lys

Som blomster og lauv.

Og jeg ønsker å bære dette lyset frem i dagen,

Så mørket må vike, og vi kan gå trykt,

Uten bitterhet og hat.

Alle dikt er en vev av mange ord,

En bukett med vakre blomster i et knippe.

Her er fortellinger fra sol og måne,

Lyng og trær, som strekker seg i landskapet

Til et sammenhengende teppe av toner

Om kjærlighet til hverandre, og Gud.

26 

BROR

Du har en bror i Asia.

Selvopphøyet har vi ingen bror,

Men bare engler.

Du har en bror, søster eller venn.

En håndfull søsken her på jord.

Men ingen kjenner alle.

En bror kan være en du ikke kjenner,

Men som går der ute

Og takker for sitt liv.

KLATRE

Vi klatrer i samfunnet,

Og landskapet ligger i vår vei.

Her er spor fra skapelsen.

Og menneskene skriver hver dag.

Solen lager skygger,

Og blomstene vagger i stråteppe

Som en gammel eik.

Vi klatrer i fjell, mellom himmel og hav.

Vi skal videre til stjernene

Og se etter skjulte spor,

Og spør etter et samlingspunkt

Så vi kan åpne våre hjerter.

Vi klatrer i år, og famler i mørket

Gjennom natten, mot lyset,

For å se meningen med livet.

Vi griper om hverandres hender,

Og klatrer i stillhet.

Vi tar av frukten, og kjenner glede

Av ordet som aldri dør.

27 

FJELL

Blåe skyer i vest,

Blå skodde mot nord.

En stille dur av hav.

En evinnelig dur fra ensomheten,

Der øyfolket bor.

Her på neset er fred.

Katten finner mat i fjæra,

Og høsten gulner i tretoppene

Jeg føler ro i heile kroppen.

I dag er det helg.

Månen skinnet går foran

I fjæresteine, og hjemover

Mot Grindestolpen.

Jeg rusler i eget tempo

Og tenker matfisk. 

Jeg får oppleve fiskelykke

I grålysninga.

Kirkelokkene ringer

Til helgebesøk i ensomheten,

Og jeg fyller skåla.

Med lys i hendene

Kryper jeg til sengegavlen

Og leser min postill

Om den trygge grunnvoll,

Det evige fjell.

LEVE

Alle mennesker lever

Ved siden av,

Som stein på stein

Ved siden av teltet

Som stråler i små hull.

Vi lever uten stopp

Som en rennende bekk,

Ved siden av resten

Som en kjær stein

Fra kongens smykke.

28 

RINGER

Ringer rundt månen.

Jeg ser ringer rundt blåe fjell

Når månen lyser i vinternatten.

Kanskje ringer forteller

At lyset omslutter alle,

At lyset ikke har noen slutt?

Ringer av mennesker rundt hele jorden

Forteller at vi har noe felles,

Selv om språk og kultur kan splitte et helt folk.

Vi kommuniserer fra vi blir født.

Og så lenge noen husker vårt minne

Vil navnet vårt lyse som blåe fjell.

Å LEVE

Det er ingen forandring å merke.

Vår undring blir åpenbart i livet

Som vokser inn i fjellet,

Det underlige fjellet med tømmer,

Som slekten har slept sammen

Til bål for en ny dag.

Vi lever år etter år ved havet,

Og kjenner trerøttene vokse, og sprer seg

Som busk og fjellkratt over store vidder,

Der villgras og lyng nynner

Mens vinden stryker over jordskorpa

Som en kam i håret.

RART

Det er rart at skogen er borte.

Snart er det bare hus med pene biler,

Og småfolk som krabber rundt

Mellom asfalt og betong.

- Det er rart å tenke på tidens hjul:

Der far slipte ljåen, går en motorvei til Paris,

Og der treskofabrikken stod,

Er nå en høyblokk med leiligheter

For kjærlighet og sjalusi.

29

TUR I HØYDEN

Toget har skinner som ligger fast

I sporet som går mot høyden,

Der himmelens skyer daler

Og hukommelsen er levende

Om rallarfolket som bygde veien.

Pengene sitter løst på hotellet,

Og luften er lett som en duk i døråpningen.

Her bor kronprinsparet

Og fyller hverdagen med turgåing,

Aviser og boblebad.

Finnes en deiligere tur enn et møte med fjellet,

Hvor lyngheiene strekker seg ut

Som et blomsterbed for engler.

Her er endestasjonen for toget,

Og her dyrker samene sin Gud med andakt

Når alle spor er lukket,

Og isbreen ligger fast som et dekke

For viddenes utrettelige rein

På jakt etter lav og mose i kulde og snøstorm

På den evige vandringen i grenselandet

Der himmel og hav møtes.

VANDREREN

Å vandre er å føde sitt eget liv.

Vandreren går der blikket finner spor.

Dekket med snø roper fjellet

Etter føtter og øyner på tur i høyden.

Vårt indre vandrer i tanker og drømmer,

Og kjenner vinden som en renselse

Over hele verden - på de evige stier.

Vandreren som er på toppen av fjellet,

Føler i sitt indre at han er på toppen av livet

Med sine tanker, som blir til på veien

Til det grenseløse rommet.

30 

KLUNGER

Også mine lepper skulle sønderrives,

Og mitt hjerte skulle revne.

Ordene skulle ikke komme frem,

For ingen ville ta imot

Og alle elvene var frosset til,

Og broene var knust.

Mitt unge hjerte skulle forsvinne

I en myr med kobberslanger.

Jeg var ikke verdig å gå gjennom porten.

Mine ord var bannlyst,

Og ingen ville høre min stemme.

Dette er livet i Klungerdalen.

HELTER

Der finnes helter som lovprises

Og synges i sammenkomster.

Men jeg har ingen bolig,

Og mine ord er vrakved som skylles i land

Der ingen vandrer.

Der finnes ulik smak om seier.

Og de som elsker opera får det,

Og pianokonserter går for fulle hus,

Men mine ord blir tatt av vinden

Og båret bort til brennoffer for en tapt slekt.

La de som lever få synge. Ja, pris de utvalgte

Som kjenner kunsten å opptre.

La de blinde triumfere og rose seg.

Jeg kjenner ingen smiger.

Jeg bryter materialismens lenker,

Som åpenbarer dårer,

Og frigjør meg for denne verden.

Jeg søker det grenseløse havet,

Alt grenseløst mellom mennesker og Gud.

Jeg ser etter korn, og er kjent med mølleren

Som gir verden brød.

Dette er ord som triumferer i gullskåler.

Men jeg er langt ned nå,

Og trenger melk for å bygge legemet

Så jeg kan synge i kor med englene.

31

TRETT

Når jeg er trett og går til ro,

Da kommer fuglene med brede vinger

Og samler seg for natten.

Jeg kravler på en sky, og flyr

Til fjerne himmelstrøk,

Der palmer gror, lianer, og gamle stjerner.

Jeg driver på en trestamme

Som speiler hele verden i en innsjø.

Denne innsjøen favner alt, både hav og land,

Og har sine grenser under jorden,

Der grunnvannet har sin evige kilde.

Jeg lever i sjøens speil med kropp og sjel.

Mitt ansikt lyser som et åpent øye

Mot huset ditt.

Jeg søker det bunnløse havet,

Med gull i sine bueganger.

Jeg søker ilden fra stjernene

Som holder mitt hjerte rent.

Jeg er en drivende trestamme i strømmen

Mot en ny tidsordning, mot sagbruket

Som skreller barken fra veden.

SNART

Snart lærer jeg å gå.

Snart kan jeg ta de første skritt ut i verden,

For å lage spor, som et grantre i skogen,

Til jeg er hjemme - i din favn.

Snart kan jeg snakke et nytt språk

Og vandre i et nytt landskap.

Jeg ønsker å snakke med deg en gang til,

Rope ditt navn, og kjenne at du elsker meg.

Din nærhet gir meg en pust av våren

Som kommer med lauv og blomster.

Og livet banker i mitt hjerte som et barn

Som venter å bli født til jord.