BLÅE FJELL - Dikt av Sigve Lauvaas * (Bok 23-2012)

Munch-Ill

Side 32-44

SOL IGJEN

Morgengryet glir langsomt bort,

Og solen rekker meg sine hender

Langt inn i sjelen, til mitt innerste rom.

Jeg tar vare på de hvite solstripene,

Og syr duk av silke og gull

Til frokostbordet.

Solen kommer igjen som en hvit due

Og setter glans på dagen

Som løfter meg langsomt bort

Til et nytt landskap..

LIVET

Dette livet er en del av oss.

Det er vårt valg å bli født i ringen

Av søsken på jord.

Med fred i sinnet, mellom høyblokker,

Kan vi meditere om livet,

Og kjenne at vi lever som et gyllent lys

Midt i en mørk verden.

Livet er frukten av en skapning,

Grein av et tre i skogen.

Vi er en kjempe som beveger himmelrommet

Med våre hemmelige mål.

Livet er kjærlighetens akvarium.

Det er her vi vokser, blomstrer og setter frø

Til andre flytter inn i huset,

Så vi kan reise til fremmede land

Og lære det nye språket.

VISDOM

Nøkkelen til visdom

Er å elske ordet.

Og det er en gåte,

Liksom livet er en gåte.

Men visdommen overgår alt.

Det er sannheten fra Gud.

STORM

I dag reiste stormen,

Og jeg sitter igjen på dørhellen

Som en nedslått fangevokter.

Vi er skrekkslagne for overfallet,

Som kostet hus og tak.

Og skogen er knekt som halm.

Stormen reiser videre,

Og griper om seg som en gribb

På fremmede vidder.

Men stormen kommer igjen

Og roper i skogen, og i fjellet

Som en flyktning i ytterste nød.

Med stormen følger vrakpant

Og nye hus, og en ny tid

Blomstrer for livet i fjorgapet

Når vindhanen står stille,

Og livet våkner som et kjærtegn,

Er det tid for å tenke nytt.

HØST

Når høsten kommer

Er det tid å få avlingene i hus.

Disse gode soldagene gav alt til hagen min

Som ligger og venter på været,

Som en katt etter melkedråpen.

Høsten henger ikke i vinden,

Men bryter inn over alt, der den kommer til,

Og former landet med makt, som en bjørn i kamp.

Dette er en lærdom, og et bevis fra fjellet og dalen.

For alt mister sin kraft når sevjen går or treet,

Og lyset blir skjult av tusen blåe fjell.

STILLHET

Stillheten fra havet

Er ikke som noen annen stillhet,

Den kommer i bølger, uavbrutt.

Som et ekko av veldige vannmasser

Skyller den mot land.

I denne stillheten smykker vi oss

I vannspeilet, og kvitrer som fuglene.

Vi er glade til sinns for stillheten.

Den er som dempet musikk

For vårt hjerte.

Vi suger stillheten til oss

Som bier suger nektar av blomstene.

Og vi vokser i denne stillheten

Med uante krefter, så vi kan se

Og kjenne sannheten,

Og få visdom til å holde ut.

Stillheten beveger oss til steder vi aldri har vært

Og kler oss i purpur og gull

Så vi kan lyse som fyrlykter i verden,

Og leve med brennende øyner,

Som stjerner over jorden

For en hellig og barmhjertig Gud.

ANSIKT

Hvor blir ditt ansikt av?

Jeg skimter dine øyner i skyene

Som bringer minner til livet,

Som forteller om et usminket navn.

Din storhet forteller om stjernene

Og skogens frø, om ansikter

Som lyser som perler på himmelen.

Hvor ble du av, som kysset jorden

Og gav din slekt en evig bolig

Så vi aldri skulle miste vårt ansikt,

Men lære deg å kjenne,

Vår Herre og far.

LYS

Jeg er verdens lys,

Sier røsten fra himmelen.

Jeg er ordet som åpner porten til livet,

Som gir visdom i rette tid,

Og kjenner havets dyp

Som menneskenes hjerter.

Jeg er større enn en mor som føder,

For jeg har skapt verden

Og gitt den liv i overflod.

Jeg er den gode hyrde som vokter mine,

Og renser kornet, og fører det evige håp

Til slekten, som svarer med hjertet

At de elsker meg.

ROM

Jeg eier et rom

I det store rommet som bøyer av

Som en regnbue

Til det aller helligste.

Jeg vandrer i store haller

Og kjenner meg som omsvøpt av lys

Som holder meg våken og sterk,

Så jeg kan gå imot strømmen.

Jeg er fri som en fugl under himmelen,

Og undres over livet som går

Som et hjul fra år til år, besværlig

Og taktfullt, som musikk

Fra en høyere sirkel.

BILDE

Noen har kaldt dette et bilde

Av en morgenstjerne,

Et slott av et fjell som stråler i natten

Og taler med Guds stemme.

Som en høyttaler fra naboens hus

Kommer lyden av bildet

Over oss som bor i landskapet,

Og forteller om navnet som gir liv.

SOL

Ennå ser jeg solen

Og hører tramp av hovslag.

Ennå drømmer jeg

Og finner fred under palmegreiner.

Jeg hører til blant småfuglene,

Og finner frø til mat i skogen

Som skjermer for vinden

Og gir kjærlighet til alle som søker trøst

Under kronens mektige paraply.

Jeg blir i verden til tidens tråd blir klippet av,

Og alle søsken igjen blir samlet

I solveggen bak låven,

Der bringebærbuskene gror

Og gjøkalven danser.

DAGEN

Deilig er dagen

Når hvitveisen blomstrer

Og unge hender finner hverandre

Og tiden maler i kverna,

Så byrdene blir delt.

Ja, hver dag har nok med sitt,

Og livet går med kraft,

Omsvøpt av lys.

Og syrintreet blomstrer i hagen

Som frukt av edelt gull.

Dagen stråler fra kjeller til loft

Og gir oss en herlig fred,

Så vi kan basunere livet

Som en plogskår i Edens,

En klump av brød fra Gosen.

Dagen farer over jorden som en sigd,

Og blir borte som et kvalt pust.

Ingenting er igjen av alt som er skapt under solen

Når tiden er forbi, og Herrens engel har talt.

JEG VIL KOMME

Jeg vil komme som et lys,

Jeg vil lyse på ditt tempeltak

Og flette bladverk til en krans i håret ditt.

Jeg vil plante frø i din hage,

Så du skal lære frukten å kjenne,

Og spise det du ikke sådde.

Jeg vil gi deg i rikt mål,

Som en mor gir sitt nyfødte barn.

Jeg vil komme med pust fra himmelen

Og gi av mitt eget

Til jorden blir fylt av lys

Og alle kan være ett.

ORD

Underlige ord.

Disse underlige ord trenger igjennom huden

Og løfter meg, gir meg vinger

Så jeg flyter i luften.

Ordene er som veldige armer

Som gir styrke til sjelen, som gir lys og varme

Og holder meg levende, som en grein

På vintreet, som en frukt i Edins hage.

Jeg løfter meg i møte med lyset,

Og føler at jeg svever, renset i din stemme,

Som holder meg tett til kilden,

Og gir meg strømmer av levende vann.

FJELLET

Du er fjellet som holder meg,

Du er lyset som omstråler meg.

Du er brødet fra himmelen som dekker mitt bord

Med omsorg og kraft, og gir meg mer enn jeg forstår.

Din visdom holder meg oppe, og ditt hjerte

Er en evig bolig for min sjel.

Du er den faste grunnmur i verden.

Du er fjellet som aldri rakner.

Om himmel og jord forgår, er du mitt tempel

Og faste borg fra evighet. Du er lyset fra Gud.

DIKT

Jeg skriver dikt,

Mine hjertes tanker.

Jeg skulle seilt i Kariben

Eller vandret i Montana

Med belte om livet.

Jeg ble vugget som spedbarn

Og ente opp i en i en blyantfabrikk.

Nå skriver jeg minner i ord

Som kommer til på veien.

Det er ingen kornhøst

Som gir ord til mine berusede dikt,

Men rent vann fra elven

Som strømmer i kast

Når månen lyser.

Om morgningen flyter ordene opp

Og blir tatt med hov.

Og jeg legger ord til ord

Som spretter som brisling i not,

Til jeg blir helt svimmel

Og må hvile en stund.

Det er i denne favnen jeg finner det rene gull.

Og hånden skriver ned ordene

Lett, som i blomstring.

Og snart lyser hele rommet av dikt

Som er ferdige til å vandre sammen med meg,

For der er ingen vei tilake.

Og jorden fryser til iskrystaller og blåe fjell

Under blå himmel.

ORDENE

I natt kom ordene med regnet.

De kom i drømmer og syner

Som avslipte steiner fra Jærens rev.

Jeg løftet ordene som frukt og bær,

Og gav dem et løfte i min hånd:

At ingen skulle bli knust,

At alle skulle få leve i vinduet

Som åpner vårt hjerte.

TAL ORD

Om jeg kunne tale,

Var jeg lettere.

Om jeg kunne se klart,

Var jeg et lys.

La ordene gå gjennom oss,

Så de kan bli født på ny,

Og gi seg selv

Som hender og føtter.

Gjennom vårt hjerte

Åpnes en dør

Til skattkammeret.

Der ordene hviler ut.

Jeg vil tale ord til barna,

At mine ord er som korn

Fra en gul åker

Som lyser i verden.

Fra begynnelsen var ordene

En kraft som skapte.

Mine ord er speil fra blå fjell

I himmelrommet.

LANGS EGGEN

Før var jeg en ivrig vandrer

Langs eggen av de blåe fjell.

Nå varmer jeg hendene

I stråler av lys fra Karmel,

Som veier våre ord.

Jeg føler meg lett i sommerklær

Og danser på eggen, med vind i ryggen.

Jeg samler bilder til et nytt album.

Nå skjærer jeg ovnsbakt brød

Til gjestene som kommer innom.

Og alle får smake ord og melk

Til egen meny.

Jeg varmer meg i berøringen

Av levende steiner.

TRÆR

Trærne er løftet ut av skogen

Og stiger langs elven

Som små spir mot stjerner.

Et tre er en melding, en sang eller et sukk

Fra røttene som bærer stammen

Som høye tårn på jorden.

Og trærne har greiner med lauv

Som reiser med vinden,

Og forteller sannheten om det forgjengelige.

Vi er alle i samme bås, og lærer i livet

Å vandre langsomt, med små steg,

For å bli som barn igjen med lykkelige hender.

KOM

Kom til mitt telt, mitt barn.

Kle deg i godhet, og løft ordet

Som en lyktestolpe.

Kom til farshuset med ordet

Som gir mange løfter.

Kom langs elvene og veiene,

Kom til treskeplassen,

Så vi kan høre hva som bor i deg

Når du løfter din munn.

Kom med bil eller fly, hest og kamel,

Kom til markedsplassen

Hvor alle kan velge fritt

Brød og vin av beste årgang.

Løft ordet fra munnen, og syng

Så alle kan høre din stemme,

Og alle kan kjenne deg som en rikdom,

Sterkere enn Samson,

Med hjerte som David

Og med visdom som Salomo.

Da er du en engel av Gud,

Et barn i fedrelandet til de hellige,

Da er du lys av lys.

ÅKER

Kanskje åkrene pløyes

Så fuglene kan finne mat,

Så jorden kan bli ny?

Når steiner er som ord,

Har vi mye å sanke før høsten,

Og vi har mye å lære som barn.

Kanskje frukten blir moden,

Eller stormen river alt

Som et hus uten fremtid og håp,

Før innhøstingen til den store festen.

Jeg ser åkeren som en fremmed ørken,

Og kan ikke finne ord til trøst,

For all hilsen er som frø i vinden

Som farer dit den ikke aner

Og setter rot der den ikke finner næring.

Men der ordene fester seg

Og får sol og vann, vil ansiktene lyse,

Og ingen som smaker ordet

Vil bli til skamme,

For ordet er en trøst i vår tid

Til visdom og håp.

STRÅLER

Jeg kjenner stråler nedover ryggen.

Strålene strekker seg etter meg

Og favner meg som et barn.

Jeg kjenner godhet strømme over meg,

Så jeg blir rolig for natten

Og kjenner fred i mine kalde bein.

Strålene gir meg styrke og kraft,

Og mot til å stå imot stormen.

Og jeg føler meg som en bauta i landskapet.

Høstsolen kommer lavt, men godt,

Og holder meg oppreist inntil enden

Av kretsløpet, der himmel og hav møtes.

HVILE

Der er hvileplasser nok på jorden.

En kan hvile i sitt eget åndedrett, puste rolig

Og kjenne at tankene legger seg til rette

I en varm seng.

Vi kan hvile ut, og la kjærligheten vokse

Med vår livgivende pust

Til stadig gjentakelse av omsorg

Til opphøyelse av vårt felles mål.

Se hvordan trærne i skogen holder sammen.

Og blomstens kronblad kysser hverandre

Som forelskede par.

I dette mangfoldet kan vi hvile,

Og kjenne kjærligheten i hverandres åndedrett

Som et synlig bevis på liv.

Vi kan hvile ved en stille elv, eller ved en kilde

Som veller fram fra dypet.

Vi kan hvile og blomstre som små barn,

Synlige for hele verden,

Oppslukt i undring over landskapet,

Og vårt felles mål.

ORD I GLASS

Vi kan ikke gå utenom ordene.

Likevel føler jeg ofte

At orden er i glasshus.

Alle kan se ordene,

Og kjenne kreftene i ordene.

Ord lyser og forteller.

Og vi kan bruke de små ordene til store avgjørelser.

Det er våre høytidelige valg.

Gå derfor aldri uten ordets sirkel.

Ordene setter foten ned,

Og gir deg hvileplasser.

Vi reiser med varsomhet gjennom livet,

Og velger med omhu våre ord,

Så ikke glasset knuser, for vi vil videre på veien.

NY DAG

Hver morgen lander en ny dag

Som en svane i håret,

Som et lyspunkt på veien.

En ny dag kommer innover oss

Som bølger av lys.

Og dagen er som et hav

Av rent, skinnende vann,

Som speiler en blå himmel

Med en utringet sol.

Og hver dag lander som en due

Før vi får gjort opp vår brøde,

Og kan begynne på nytt.

Vi trenger natten til å sove ut

For å våkne til en ny dag.

Vi trenger lyset for å stige til toppen

Av de blåe fjell.

BORD

Det evige bordet er dekket,

Og vi kan spise oss mette som en sønn

Som er kommet hjem.

Og vi kan hvile fra vandringen i fjellet,

Og kjenne jordlivets fred

Mellom våre egne.

Viss skaperen ikke forlenger bordet,

Vil knapt alle få plass.

Jeg tenker på stemmen som innbyr

Til festmåltid og glede.

Det evige bordet venter på alle

Som er langt borte.

Bordet er gjensvar for markens grøde

Mellom fjell og knaus på jord.

For i det evige skal ingen sulte,

Og alder og stand skal ikke skille oss

Bak gravens teppe.

Vi er i de levendes land,

Sammen med Abraham, Isak og Jakob

Til toner av engler, og harpeklang.

ALENE

Alene om det meste,

Står og venter på bussen,

Kommer tilbake med mat,

Kjenner tretthet i kroppen

Og legger meg for å hvile.

Det ringer på,

Og en gammel mann kommer inn

Med en sekk aviser, -

Nok til brennstoff for en hel by,

For ingen leser trykksverte fra i fjor.

Jeg er alene med tv

Og kjenner grenen under meg svaie,

Så jeg må hvile,

Og tar etter et glass vann.

Det skal hjelpe.

STERK

Jeg kommer med sterkere hender

Ned til frokost,

Og kjenner byrden med livet

Går letter for hver dag.

Kreftene kommer tilbake

Som våren, og holder mitt hode opp

Mot en evig stjerne.

Jeg kommer med nye øyner,

Og kan lese skriften på veggen

Mens jeg øver musklene

Til en ny dag.

Jeg leter etter en plattform

Som er sterk nok til å bære mine tanker,

Og som en dag kan løfte meg

Gjennom alle tidssoner.

Jeg vil skjerpe i gruvene, og vaske gull,

Så huset kan skinne i mørket

Som en evig bolig,

Bak blåe fjell.

BLÅE FJELL - Dikt av Sigve Lauvaas * (Bok 23-2012)

torsdag 21. januar 2016

FRØ I VIND Poesi 1998 – (s.1-42) *Sigve Lauvaas

tirsdag 19. mars 2013

BLÅE FJELL av Sigve Lauvaas * Side 32-44 (Bok 23-2012)

Mine blogger

Blogger jeg følger

Om meg